Sentrum, handelsutvikling og identitet
Down Town skal bygges ut fordi Herkules og Brotorvet blir større. Så må vel Herkules bli enda større om noen år for å konkurrere med DownTown. Og slik kan man jo fortsette å bygge seg inn i shoppinghimmelen. Men med butikker nok til mer enn det dobbelte av vår befolkning, så tror ikke Miljøpartiet De Grønne Porsgrunn vi blir mer salige av enda flere butikker.
Odd Midtskog heter karen som er ekspert og skulle snakke om sentrumsutvikling til gårdeiere og kommunen for noen uker siden. Og det han sa var musikk i ørene til et Miljøparti. Han sa at kjøpesentre er: 1. kapitalflukt, 2. forfall av sentrum og 3. gir færre arbeidsplasser. Han hadde belegg for det han sa. F.eks sitter ikke eierne til de store selskapa som H&M i Porsgrunn, men de tar penger fra Porsgrunnsfolk. Slik at pengene forsvinner unødvendig ut av vårt område.
Grunnlaget for utviding av Down Town som kjøpesenter faller bort. Er det på tide å peke på at keiseren er naken? Beyer har selv uttalt at vi ”sikkert har nok butikker”. Er det på tide å ta konsekvensen av det?
Miljøpartiet De Grønne har klaget på utbygging av DownTown av mange grunner. Mest vekt legger vi på at vi ikke er nok mennesker i Porsgrunn til ytterligere forstrekking av sentrum og at utbygginga må vente. Klagen ble avvist av kommunen fordi de ikke anså oss som part i saken.
Alle burde få være part i en så stor utbygging av byen vår.
Vi må skape det unike for å gjøre oss attraktive, sier Petter Øigarden. Og så bygger han slik det gjøres overalt i byer i Norge for tida: Firkanta og effektivt i betong, med lite hensyn til folk og miljø. Slik sett blir den sosialistiske bygginga på 50-60-tallet og den kapitalistiske bygginga i dag ganske like, fordi det beste for menneske og miljø kommer ikke først. Det er kost-/nytteperspektivet som bestemmer.
La oss heller utvikle sentrum i retninga av det MDG har i sitt program under ”Liv i Byen”;-)
Endre Løwe,
MDG Porsgrunn
Vill vekst eller miljøansvar?
”Mer vekst i rike land er en forferdelig tanke. Det går ikke i hop med miljøet”. Det sa Nobelprisvinnaren i økonomi, Trygve Haavelmo, i 1990. Kort etter spådde Finansdepartementet at det private forbruket per person i Noreg kom til å doblast innan 2030. Då miljøvernminister Torbjørn Berntsen (Ap) fekk høyre om dette kalla han tanken for ”heilt vill” – av same grunnen som Haavelmo.
Vi ligg langt framom skjema til det ”heilt ville”. Berre frå 1990-2008 har det private forbruket per person i Noreg auka med to tredelar. Vi et no halvannan gong så mykje kjøt per år som vi gjorde i 1990, vi kjøper dobbelt så mange klesplagg og vi gjer fire gongar fleire flyreiser til utlandet enn vi gjorde i 1990. Utviklinga har rulla på under skiftande regjeringar av alle parti frå Høgre til SV. Under dei tre første åra med den noverande regjeringa auka vi forbruket med nye ti prosent.
Meir og meir talar for at Haavelmo og Berntsen hadde rett. Prisen for veksten er at vi utrydd både artar og naturtypar i stor fart, og at vi styrer mot klimaendringar som kan verte katastrofale. Dei norske utsleppa av klimagassar har offisielt ”berre” auka med 8 % sidan 1990, men fleire og fleire av varene vi kjøper vert produserte i land som Kina, slik at utsleppa våre kjem der i staden. Flyreisene til utlandet er heller ikkje med i den norske statistikken. Utsleppa våre har auka langt meir enn statistikken viser. Vi burde tvert imot ha redusert dei kraftig. I 2050 seier Fns klimapanel at vi skal ha redusera utslippa med 80-95%.
Av partia som stiller til val i Telemark er det berre eitt – Miljøpartiet Dei Grøne – som klart går inn for å snu denne utviklinga. For det første vil vi stanse forbruksveksten i Noreg. Dersom produktiviteten i norsk økonomi held fram med å auke skal vinninga tas ut i form av kortare arbeidstid, og ikkje større realløn for dei fleste.
For det andre vil vi satse for fullt på miljøvenleg teknologi. Det vil òg seia å velja bort den miljøskadelege teknologien. Noreg lever i dag høgt på å selja olje og gass (og kol!) til andre land. Desse norske eksportvarene gir årleg klimagassutslepp som er ti gongar større enn våre eigne. Og når forskinga på miljøvenleg teknolgi fekk 4 milliarder mens petroleumsforsking fekk 143 milliarder ved siste fordeling,- så ser du kva som prioriterast.
John Magne Larsen frå Dei Grøne bør koma på Telemarks-benken i det nye Stortinget! Kjem han ikkje dit, er likevel ingen stemme på Dei Grøne bortkasta. Den stemmen er det klaraste signalet andre politikarar kan få om at livsmiljøet no må prioriterast framfor lommebøkene.
Alliansen mellom AP, Høgre og FRP er det verste for miljøet uttalar Naturvernforbundet, Natur og Ungdom og Greenpeace.
Du kan òg gje livsmiljøet vårt betre vilkår ved å stemme på Venstre, SV, KRF, SP eller Rødt. Du kan vere med å gje miljøet 1 representant frå Telemark på Stortinget.
Endre Løwe
Fylkesleiar og 10. kandidat for Miljøpartiet Dei Grøne
Enger, MDG sitt saksframlegg i forbindelse med behandlingen
De fleste er enige om at vi har nok butikker og bra nok vareutvalg i Grenland. I Norge har vi nok handelslokaler til 10 mill innbyggere. Er målet å finne ut hvor få mennesker man kan ha i butikkene mens de fortsatt kan gå med overskudd? Et norsk forbruk krever 3-4 jordkloder, utbygging er ressurskrevende og byggene vil bli energikrevende. Vi lever i en tid da vi burde ha minst mulig tømming av ressurser og bruk av energi til nye formål. Er formålet om utbygging på Enger et framskritt? Nei, det er ennå et lite kreativt, lite sentrumsutviklende steg mot klimakrisa.
Det er miljømessig trist når Adm uttaler og legger opp til at folk skal kjøre hele veien fra Arendal og Tønsberg for å handle i Porsgrunn. At sjefer i en kommune kan ønske dette viser mangel på miljøledelse.
Forskrift om rikspolitisk bestemmelse for kjøpesentre
Den skal sikre en regional samordning av kjøpesenterpolitikken, der hovedmålsettingen er å styrke eksisterende by- og tettstedssentre, unngå byspredning og bilavhengighet, bidra til miljøvennlige transportvalg og begrense klimagassutslippene.
Bestemmelsen gjelder foran eldre reguleringsplaner, bebyggelsesplaner og kommuneplanens arealdel, dersom disse ikke er i samsvar med fylkesplaner eller fylkesdelplaner med retningslinjer for lokalisering av varehandel og andre servicefunksjoner.
Definisjon av areal- eller plasskrevende varer:
Forretninger med salg av biler og motorkjøretøyer, landbruksmaskiner, trelast og andre større byggevarer og salg fra plante skoler/hagesentre.
Planen for Enger går utover dette.
Som kjøpesenter regnes også handelsvirksomhet lokalisert i flere enheter innenfor et område som for eksempel en handelspark.
Enger feltet må ansees å være dette.
Enger-utbygging følger ikke intensjonen til Framtidens Byer, mener MDG
Klima og energiplan: der Hovedmålet er å hensynta klimaproblematikken i alle sammenhenger.
Undertiltak:
9.2.A.1
Fortetting i bybåndet er et mål.
Konkrete forslag til tiltak:
- • Områder for næring, handelsvirksomhet, bolig og offentlige anlegg lokaliseres
i bybåndet i arealplanen og i tråd med Fylkesdelplan for Sentrumsstruktur.
Er dette gjordt, hvordan definerer Adm. bybåndet?
- • Felles rullering av arealplanen der områdefordelingen sees under ett mellom
Skien og Porsgrunn kommune.
Her svikter det, mener MDG
Kommunene skal i sine kommuneplaner implementere føringer fra fylkesdelplanene slik at handelsutviklingen styres regionalt og på tvers av kommunegrenser.
FYLKESDELPLAN FOR SENTERSTRUKTUR I TELEMARK
Fylkesdelplanen sier at: Salg av større varegrupper kan lokaliseres i etablerte avlastningssentra.
Enger er utvikling av et nytt avlastningssenter og burde ikke falle innunder dette, ergo kan ikke bli riktig vedtak. Kommunen har heller ikke definert om utbygginga er en del av lokalsenter Eidanger eller avlastningsenter (for storhandel) slik Herkules en gang var tenkt. MDG lurer på hvorfor?
Hvordan definerer kommunen Enger feltet sin handel?:
Fem kommuner (Skien, Porsgrunn, Bærum, Kristiansand og Sandnes) definerer ikke arealkrevende/plasskrevende varer som i den rikspolitiske bestemmelsen. Noen av disse benytter andre begrep, slik som storhandel (Skien og Porsgrunn) og bilbasert handel (Bærum).
Forslag til vedtak:
Utbygging av Enger på Vallermyrene i Porsgrunn fyller ikke kravene i
- FOR 2008-06-27 nr 742, Forskrift om rikspolitisk bestemmelse for kjøpesentre,
- Klima- og energiplan for Porsgrunn og Skien 2008-2012 ,
- Fylkesdelplan for senterstruktur i Telemark
og kan ikke godkjennes slik den foreligger.
RIO 20 ÅR ETTER, GRØNN OKONOMI OG HANDEL I GRENLAND
20 år er gått siden Rio-konferansen om miljø og utvikling i 1992.
Klimakonvensjonen, Konvensjonen om biologisk mangfold og Agenda 21 ble vedtatt den gang.
Nå skal status gjøres opp under RIO +20.
20-22 juni 2012 starter FN-konferansen om miljø og utvikling, Rio+20. Det blir et toppmøte hvor ca 50.000 mennesker skal delta. I forkant av møtet kommer det fram i en ny rapport, Global Environment Outlook fra FNs miljøprogram (UNEP) at det er gjort betydelige framskritt på kun 4 av i alt 90 punkter i den globale miljøpolitikken. Det er gjort ”noe” framgang på 40 av 90 punkter. Leder av UNEP, Achim Steiner konkluderer med at vi får skadenivåer vi aldri har sett maken til, hvis dagens trender fortsetter.
Eneste vei ut av uføret, er at verdenssamfunnet nå tar tak i det underliggende problemet. Og det underliggende problemet er befolkningsvekst og økonomisk vekst, fastslår UNEP.
Bærekraftig vekst (grønn økonomi) eller bare kraftig vekst?
I en kronikk i Aftenposten for noen år tilbake gjorde professor Jørgen Randers opp status 30 år etter han sammen med amerikanske kolleger offentliggjorde undersøkelsen “Grenser for vekst”. Han avsluttet slik:
“Du burde være redd. Svært redd. Man bør være redd fordi folk ennå ikke støtter de globale tiltak som trengs for å forhindre vendepunkt og tilbakeslag etter 2030.”
I år er det tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland sin tur til å gjøre opp status, 25 år etter hun på vegne av Verdenskommisjonen for miljø og utvikling la fram rapporten “Vår felles framtid”, kjent som “Brundtland-rapporten”. Rapporten tok til orde for “bærekraftig utvikling“, som ble definert slik:
“En bærekraftig utvikling er en utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få tilfredsstille sine behov.”
Sist måned la Brundtland, sammen med andre medlemmer av et “høy-nivå panel for global bærekraft”, nedsatt av FNs generalserketær Ban Ki-moon i 2010, fram sin rapport: Resilient People, Resilient Planet: A Future Worth Choosing. – Dagens globale utvikling er ikke bærekraftig, slår rapporten fast og innleder sin visjon slik:
“Vår planet og vår verden opplever i dag de beste tider og de verste tider. Verden opplever velstand uten sidestykke i historien, samtidig som planeten er under stress uten sidestykke i historien. Forskjeller mellom verdens rikeste og verdens fattigste vokser og mer enn en milliard mennesker lever fortsatt i fattigdom. I mange land reiser bølger av protester seg og gjenspeiler et universelt håp om en mer velstående, rettferdig og bærekraftig verden.”
Behovet for å integrere de økonomiske, sosiale og miljømessige aspektene av utvikling for å oppnå bærekraft ble klart definert for et kvart århundre siden, fastslår rapporten videre og konkluderer:
“Det er på tide å sørge for at det skjer.”
Lett blir det ikke og i rapporten kan vi bl.a. lese:
“Mens verdens folketall øker fra 7 til omkring 9 milliarder i 2040 og antallet middelklasseforbrukere øker med 3 milliarder de neste 20 årene vil etterspørselen etter ressurser øke eksponentielt. I 2030 vil verden trenge minst 50% mer mat, 45% mer energi og 30% mer vann – alt i en tid der økologiske rammer setter stadig nye grenser for tilførselen.”
Stemmer fra Sør: Nyerere og Bengu
I forkant av årets Rio+20 kan det kanskje være verdt å minne om, slik Jacob Bomann-Larsen gjorde i sin tale til Erik Dammann på hans 80-årsdag sist sommer, en uttalelse fra Tanzanias president Julius Nyerere en gang midt på 1970-tallet:
“Uten å nøle, og uten be om unnskyldning vil jeg hevde, at hvis de rike land fremdeles søker materiell vekst og forbruksøkning, så bør de spørre seg selv om deres ønske om å minske fattigdomskløften og fjerne nøden i verden, er alvorlig ment.”
Kanskje burde vi ha lyttet mer til både Nyerere og tidligere rektor ved Fort Hare-universitet i Sør-Afrika og undervisningsminister i Nelson Mandelas første regjering, Sibusio M. Bengu, som i et innspill til norsk utviklingspolitikk i 1993 – etter Rio-konferansen om miljø- og utvikling, bl.a. skrev:
”Norsk utenrikspolitikks tragedie er at den søker å forene en undertrykkende utviklingsmodell med følsomhet overfor utviklingslandenes behov. Denne bro-politikken blir latterlig når bærekraftig utvikling knyttes opp til en økonomisk vekst-modell. Bærekraftig utvikling er uforenlig med modellen for grenseløs økonomisk vekst.”
I dag grønnvasker vi vekst. Prising av karbon og karbonkvotehandel foregår i dag, og er en måte å gjøre økonomien grønnere på, samtidig som vi ser at utslippene bare fortsetter å øke. Lurer vi oss selv med Orweliansk nytale, mens det vi trenger er en systemisk endring av hele vår forbrukskultur (olje, energi, mat, klær og dingser)? Vi kommer heller ikke utenom mer grunnleggende fordelingsspørsmål. Det inkluderer en grundig reform av bank- og finanssektoren.
Kanskje en av grunnene til at mange statsledere vil dra til Rio er at ingen forpliktende plagsomme tidsfrister eller mål vil kreves. De vil bli spurt om å sette seg egne nasjonale mål og om å frivillig arbeide for etableringen av en grønn, global økonomi. I dette ligger også oppfordringer om å få til en mer effektiv ressursbruk. FNs håp er at dette vil redusere fattigdom og bremse forbruk.
Begrens meg, vær så snill!
”Jeg er ikke bærekraftig i dag, jeg heller. Jeg jobber med saken. Men det er så mye kjekt jeg kunne tenke meg. Og det er så billig og så lett tilgjengelig. Jeg har jo penger, – og bil, til å komme meg dit raskt.”
Vi har et shoppingsenter i hjernen. Det er bevist at shopping gir rus. Gleden er kortvarig og frekvensen økes derfor.
Forbrukernes psykologi innretter seg etter produktenes kortvarige liv. Kulturelle og strukturelle faktorer gjør det nesten umulig for den enkelte å bryte med konsumerisme. Derfor kreves det en langsiktig endring i hva som er ansett som viktig i livet, hva som gir status og velvære.
Endring fordrer nytt blikk på hva som gjør livet rikt, og hvor viktig tid er. Mennesket er sosialisert inn i et antroposentrisk verdenbilde, der mennesket er viktigere enn naturen.
Sier Anne Solgaard, grønn økonomi-koordinator, UNEP /GRID-Arendal.
Barn må få oppleve naturen mer direkte og nært, være oftere i den, for å ha den som et reelt alternativ, slik at “ikke naturen blir det kunstige og forbruket det naturlige” uttaler Arne Johan Vetlesen, professor i filosofi, Universitetet i Oslo
Et bærekraftig forbruk forutsetter reduksjon av materialer og energi i selve produksjonen, en overgang til forbruk av tjenester og den mest betente strategien: å sette ned lønn og arbeidstid. Delvis ligger løsningen i tankesettet om hva vi setter høyest, for eksempel om forbruk av varer betyr mer for oss enn naturopplevelser eller økt fri tid.
Det trengs 3-5 jordkloder for å bære et norsk forbruk. Forbruket vårt tapper jorda for ressurser og energi, og bidrar til klimautslipp og forurensing.
Et dilemma her er at forbruksvekst er villet politikk. Økt realinntekt gir økt utslipp. De fleste tyngste politikkområdene forutsetter økning i det private forbruket, og kraftige mottiltak settes inn om dagens trend endrer seg, som under finanskrisen.
Løsningene må skje lokalt, slik Agenda 21 viste oss.
– Fremtiden blir mer turbulent, den blir mer lokal, det blir knapphet på mat, vann, olje, metaller… Løsninger ligger i et lokalt initiativ som utgangspunkt for endringer i den nasjonale politikken. Kommunene må bruke innkjøp- og anbudssystemet til å endre forbruk. De varene som har best miljøeffekt vil bli mer lokale i en grønnere økonomi, da særlig jordbruk. Utviklingen av urbant jordbruk vil være en av flere løsninger, mener Stig Larssæther, Institutt for byggekunst, prosjektering og forvaltning, NTNU.
Først når noen klarer å beskrive et lokalsamfunn som noen gleder seg til å leve i kan det skje noe, og da kan det skje noe fort”, forfatter Jon Bing.
Ottar Hellevik, professor i statvitenskap, Universitetet i Oslo, forskningsleder ved Synovate og forfatter av bok “Jakten på den norske lykken uttaler: Den norske kjøpekraften har gått voldsomt opp de siste tyve år, men lykke-indekser har ikke økt tilsvarende. Det er en viss sammenheng mellom det å ha økt inntekt, nok materiell sikkerhet og lykke, men denne koblingen ser ut til å opphøre etter et visst nivå.
Dag O. Hessen, professor i biologi, Universitetet i Oslo uttaler:
Økt forbruk er rasjonell adferd på kort sikt for individet, men irrasjonell for gruppen og individet på lang sikt.
Biologisk rasjonalitet er kortsiktig, mens intellektuell og normativ rasjonalitet er langsiktig. Kostnadene ved ikke å gjøre noe med klimakrisen i fremtiden er klart mindre enn kostnadene ved å gjøre noe i dag. Konflikten mellom de to gjenspeiles i “diskonteringsevnen”; det at man egentlig vil tenke på fremtid, men man ønsker også å høste goder her og nå til seg selv eller egen familie/gruppe
Det er viktig med fokus på individets ansvar i miljøkrisen. Forbrukernes andel er større en “sektortenking” tilsier. Industrien har sitt ansvar – men den produserer jo for forbrukerne. Det biologiske spiller på lag med det kulturelle for å påvirke i retning av økt forbruk.
At klimakrisen og artsutryddelse ikke skaper overskrifter i avisene nesten hver dag viser hvor lite vi tar alvoret inn over oss daglig. Miljøkrisen krever politikere med mot og en moralsk bevisstgjøring, sier Hessen.
Øystein Kåre og Hedda vil ikke høre på Mor Gro om å begrense veksten
“Aps partisekretær Martin Kolberg vil bryte med den vestlige verdens grunnleggende økonomiske teori om at økonomien og forbruket skal vokse.”
Har han ikke snakket med Finansminister Sigbjørn Johnsens (Ap)? Hans interesse for Lester Browns “Plan B for bærekraftig utvikling” var begrenset da han fikk den presentert sommeren 2010 og her hjemme kommer motsetningene klart til uttrykk i debatten rundt klimameldingen.
Framtiden I Våre Hender konkluderer med at klimameldingen ikke tør begrense befolkningen på noen måte: Du rammes ikke av klimameldingen på negativ måte når du flyr, spiser kjøtt, bruker bil eller strøm, skriver FIVH.
Statsminister Stoltenberg vil ikke ta med CO2-utslippet fra det norske forbruket som en del av vårt utslippsansvar, fordi utslippet foregår i utlandet. En uansvarlig tilnærming.
Det er tydelig at AP må bestemme seg for finne en vei videre. Vi kan jo håpe de kan bli påvirket av egen tidligere miljøvernminister, Thorbjørn Berntsen, som i anledning av Miljøvernedepartementets 40 års jubileum i år, sa at produksjons- og forbruksveksten i den rike delen av verden er årsaken til klimaproblemene.
Lokal handel
Den Rikspolitisk Bestemmelsen (RPB) fra 1. juli 2008 om kjøpesentre ”skal sikre en regional samordning av kjøpesenterpolitikken, der hovedmålsettingen er å styrke eksisterende by- og tettstedssentre, unngå byspredning og bilavhengighet, bidra til miljøvennlige transportvalg og begrense klimagassutslippene.”
Kommunene skal i sine kommuneplaner implementere føringer fra fylkesdelplanene slik at handelsutviklingen styres regionalt og på tvers av kommunegrenser.
På bakgrunn av verdenssituasjonen prøver vi i Norge med noen få grep å styre handelen lokalt. Forbruket tas det dessverre ingen grep for å bremse, men et hovedmål er minst mulig bilkjøring for å få handlet. En god intensjon.
Butikker som brukes ofte skal være nærme forbruker.
Butikker som selger biler, møbler, trevarer og lignende bruker vi ikke så ofte. De kan derfor ligge lenger unna forbruker.
Så er det er slik at reguleringer ikke alltid virker etter hensikten. Møbelbutikker, hagesentre og trevarehandlere har også mye smått i sine butikker, og tiltrekker seg kunder som skal ha duker, lys, en skrutrekker osv. Dette er en handel som optimalt sett burde skje i nærområdet eller i sentrum av byene. Grensene er glidende.
Dessverre er grensen allerede langt overskredet på Kjørbekk, der Jula og Lefdahl aldri skulle ha vært etablert. Presedensen er skapt. Nå står XXL og COOP Hypermarked klare.
Det er også skissert tilsvarende storhandel i de nye planene for Down Town. Det foregår en varehusutbygging vi ikke har innbyggere til og ikke har behov for.
Samtidig må det påpekes at Herkules er for dominerende og stort. Ytterligere handelsetableringer her vil bidra til økt trafikk fra Porsgrunn til Skien.
Vi må slutte å overgå naboen, det er en uholdbar logikk og alltid bli større fordi andre blir det… Dette er direkte tragisk, og lar seg ikke forene med målet vårt om å redusere våre CO2-utslipp med 80 prosent innen 2050.
Politikere i Grenland klarer ikke å samarbeide om handel. Det må overlates til en nøytral 3.part.
Konklusjon lokalt, Enger-feltet
Kommunens administrasjon og de fleste av dens politikere ønsker vekst og flere butikker i sørenden av Vallermyrene, kalt Enger-feltet.
På bakgrunn av det du har lest i denne artikkelen vil vi gi velgerne en forståelse av hvordan store overordna hensyn gir seg utslag i konkrete forslag til vedtak i kommunepolitikken. MDG la fram dette forslaget til vedtak i behandling av Enger-saken i utvalget for plan og kommunalteknikk, for noen uker siden:
Utbygging av Enger på Vallermyrene i Porsgrunn fyller ikke kravene i FOR 2008-06-27 nr 742: Forskrift om rikspolitisk bestemmelse for kjøpesentre, Klima- og energiplan for Porsgrunn og Skien 2008-2012 (Framtidens Byer) eller Fylkesdelplan for senterstruktur i Telemark,- og kan ikke godkjennes slik den foreligger.
Vi fikk støtte fra en representant i By og Nærmiljøpartiet. Takk for det.
Og noen dager senere ble vår konklusjon bekreftet av Fylkesmannen.
Venstre foreslo å gå imot detaljhandel på Enger, noe MDG og BnP støttet.
Er Enger et framskritt? Nei, det er enda et lite kreativt, sentrumsødeleggende og uansvarlig steg mot klimakrisa. Og det er nok et bevis på den fossile tankegangen som råder i AP. Når AP hører ordet ”næringsliv” og ”arbeidsplasser” kommer skylappene på og de store perspektiva forsvinner. Å kalle økt antall butikker for næringsutvikling er gammeldags.
Utbygginga på Enger-feltet, Herkules og Kjørbekk flytter nok flere arbeidsplasser enn den skaper. Kanskje får vi noen få ekstra arbeidsplasser, men overskuddet går til aksjeeiere og de store selskapa utafor Grenland. I grønn økonomi skal mest mulig av produksjon og salg skje lokalt, basert på lokale ressurser. Da beholdes overskuddet i lokale hender.
I Norge i dag har vi butikker og varehus for 10 millioner innbyggere. Grenland har fått ca 215.000 nye kvm med handelslokaler de siste 10 åra. Og da er ikke alle nye Remaer, Kiwier og lignende med. Heller ikke utvidinger på Gulset-senteret, Tufte-området, Moheim Næringspark, Myren Industriområde, Telemarksporten, Stokkevannet, Hovengasenteret, Heistad og flere steder.
Det er miljømessig trist når administrasjonen i Porsgrunn kommune uttrykker glede over at folk skal kjøre hele veien fra Arendal og Tønsberg for å handle i på Enger. At sjefer i en kommune kan ønske dette viser mangel på miljøledelse.
Det er ressurskrevende å bygge varehus. Verdens ressurser av diverse råvarer er begrenset, uttak, behandling og transport av råvarene krever energi, selve byggingen er energikrevende og man legger opp til økt forbruk i en tid der forbruket må ned.
Jeg tror folk heller vil være med i et meningsfullt samfunn enn et overfylt. MDG vil modernisere Norge.
Det er et mål for Miljøpartiet De Grønne å legge fram konkrete alternative muligheter innen grønn økonomi før Stortingsvalget 2013, både på lokalt og nasjonalt nivå.
Ønsker å avslutte med et galgenhumoristisk sitat ofte tillagt en tale av Oluf Palme: I år befinner vi oss på kanten av stupet, men neste år skal vi ha tatt et langt skritt fremover”.
Endre Løwe
Bystyremedlem for Miljøpartiet De Grønne Porsgrunn
XXL
How big can you get? I Norge i dag har vi butikker og varehus for 10 millioner innbyggere. Hvor få mennesker kan man ha i hver butikk for at det skal gå rundt økonomisk?
Utbyggingen på Enger-feltet flytter nok flere arbeidsplasser enn den skaper. Det er også skissert tilsvarende storhandel i de nye planene for Down Town.
Det er miljømessig trist når det legges opp til at folk skal kjøre hele veien fra Arendal og Tønsberg for å handle i Porsgrunn. At sjefer i en kommune kan ønske dette viser mangel på miljøledelse.
Dette er et område der det kunne ha vært dyrkbar mark.
Utbyggere med penger ser ut til å gå foran jordvern, naboer, fastlagte arealplaner, sentrumsutvikling og avtalen i ”Framtidens byer”.
Det er ressurskrevende å bygge. Nå må i det minste Porsgrunn kommune klare å sette miljøkrav til nybygga på Enger. Avtalen om ”Framtidens byer” krever det. Ingenting gjøres i den retning i vår by, utover tilkobling til fjernvarme noen steder.
Vi må slutte å overgå naboen, det er en uholdbar logikk og alltid bli større fordi andre blir det… ”Ekspander eller dø-logikken” vil med vårt forbruk bli til ekspander og dø: forbruksvekst er økologisk umulig på sikt. Det trengs 3-5 jordkloder for å bære et norsk forbruk. Forbruket vårt tapper jorda for ressurser, råvarer og energi, og bidrar til klimautslipp og forurensing. Vår økte handelsimport fra Asia er en av hovedkildene til klimautslipp.
Dette er uheldig for livet på planeten vår. Økt forbruk ”ligger i oss biologisk” og kan virke som rasjonell adferd på kort sikt for individet, men er irrasjonellt for gruppen og individet på lang sikt. Biologisk rasjonalitet er altså kortsiktig, mens intellektuell og normativ rasjonalitet er langsiktig.
Et bærekraftig forbruk forutsetter reduksjon av materialer og energi i selve produksjonen, en overgang til forbruk av tjenester og å erstatte lønnsvekst med mindre arbeidstid. Delvis ligger løsningen i tankesettet om hva vi setter høyest, for eksempel om forbruk av varer betyr mer for oss enn naturopplevelser eller økt fri tid.
– Endring fordrer nytt blikk på hva som gjør livet rikt, og hvor viktig tid er.
Avhengigheten av shoppingrusen må erstattes av noe mer meningsfullt. Nå, i dag, i Norge og også i Porsgrunn.
Et dilemma er at forbruksvekst er villet politikk. Økt realinntekt gir økt utslipp. De fleste tyngste politikkområdene forutsetter økning i det private forbruket, og kraftige mottiltak settes inn om dagens trend endrer seg, som under finanskrisen. Dette er tragisk, og lar seg ikke forene med målet vårt om å redusere våre CO2-utslipp med 80 prosent innen 2050.
I dag er det slik i Porsgrunn: Kommunalsjef Morten Næss presiserer at det er tverrpolitisk enighet om etableringene på Enger. Dermed vil det kun være detaljer i reguleringsplanen som vil komme til ny politisk behandling, mener han.
Dette viser igjen at administrasjonen og politikerne i Porsgrunn ikke har forstått at det er nye tider. Den Rikspolitisk Bestemmelsen (RPB) fra 1. juli 2008 om kjøpesentre ”skal sikre en regional samordning av kjøpesenterpolitikken, der hovedmålsettingen er å styrke eksisterende by- og tettstedssentre, unngå byspredning og bilavhengighet, bidra til miljøvennlige transportvalg og begrense klimagassutslippene.”
I den nye bestemmelsen fastsettes det at fylkesdelplaner skal legges til grunn for søknader om etablering eller utvidelse av kjøpesentre med mer enn3000 m². Kommunene skal i sine kommuneplaner implementere føringer fra fylkesdelplanene slik at handelsutviklingen styres regionalt og på tvers av kommunegrenser.
MDG Porsgrunn kan ikke se at dette er gjordt i planleggingen, verken av Enger-feltet eller av DownTown-/Sundjordet-utbygginga.
En dag kommer de globale individuelle kvotene på energi og annet. Det tror jeg gir klare og trygge grenser og en opplevelse av at vi tar vare på livet.
Jeg tror folk heller vil være med i et meningsfullt samfunn enn et overfullt.
MDG Porsgrunn
Endre Løwe
Relevante lenker:
http://porsgrunn.kommunetv.no/bruker/pages/?bid=3&clipid=125&sid=3856
http://m.nationen.no/artikkel/?art=7674251&fb_action_ids
http://energiogklima.no/nyhetsblogg/skorge/forbruk-og-klimarettferdighet/
http://www.nrk.no/skole/klippdetalj?topic=nrk:klipp/571281
http://www.regjeringen.no/nb/sub/framtidensbyer/om-framtidens-byer/intensjonsavtalen.html?id=548063